Det virker

Den første indikatoren på en fotballnasjons kvalitet i eget spillerutviklingsarbeid er den hjemlige ligaens utvikling på UEFAs ligarankingen sett i forhold til spilletid for nasjonalt utvikla spillere.

UEFAs ligaranking herrer

Se oppdatert rankingtabell her. 

Eliteserien har hatt en svært positiv utvikling på UEFAs ligaranking. Fra bunnpunktet i 2017 til 2025 har vi gått fra 29. til 11.plass. Mye takket være Bodø/Glimt og Moldes prestasjoner i europeiske turneringer. Mellom 2020 og 2022 passerte vi også Sverige og Danmark på rankingen. Det er flere og sammensatte årsaker til denne fremgangen, men en av dem er definitivt nasjonenes evne til å utvikle flere og bedre fotballspillere på et høyere nasjonalt og internasjonalt nivå.  

Bodø/Glimts sterke resultater nasjonalt og internasjonalt de siste syv årene har vært svært inspirerende for hele norsk fotball. Også fordi klubbutviklede spillere så sterkt har bidratt til suksessen.

Høsten 2011 etablerte Bodø/Glimt spillerutvikling som en viktig strategi for klubben. Frem til 2017 utviklet klubben seg til å bli en av våre fremste spillerutviklingsklubber. I dag høster klubben fruktene av sin satsning. Fem akademiutdannede spillere har etablerte seg på startelleveren. I tillegg har akademiutdannede Andreas Schjelderup etablert seg i Benfica.

Siste syv sesongene har Bodø/Glimt tatt fire seriegull, og tre seriesølv. Deltagelse i UEFAs turneringer har ført til inntekter på ca. 1,15 milliarder kroner. Klubben har i tillegg solgt spillere for ca. 800 millioner kroner i samme perioden.

Disse resultatene har vært oppnådd med en samlet spilletid på 33 % for klubbutviklede spillere i perioden 2019 til 2025. Totalt har 10 spillere bidratt til dette, hvorav 8 av disse er utdannet gjennom Glimts akademi. Allikevel er det først og fremst de fem spillerne avbildet i Bodø/Glimt drakt over som står for dette. Ikke bare gjennom spilletid, men også fordi de er viktige prestasjonsbærere gjennom hele klubbens suksessperiode. Som akademispillere forsterker de også klubbens identitet og regionale tilknytning til Bodø by og Nordland fylke. 

Hvis vi sammenligner oss med det internasjonale nivået, ser vi at Bodø/Glimt for inneværende sesong er 12. beste klubb under FIFA paraplyen som har gitt mest spilletid til klubbutviklede spillere. Hele 45,4 % av total spilletid (fig. 2.4 under).

Kilde: Cies Football Observatory

• Fig. 2.4: prosentandel spilletid av total spilltid for klubbutviklede spillere. Høyest rangerte klubber i verden.
• Fig. 2.5: Viser tilsvarende oversikt i øverste liga på nasjonsnivå.
• Fig. 2.6: viser samme oversikt i Eliteserien per 27.11.25. Alle tre fremstillinger viser nåværende sesong for nasjoner med vår/høst sesonger, eller siste gjennomførte sesong, for nasjoner med høst/vår sesong.

Det er verdt å merke seg at det bare er en nordisk klubb som gir mer spilletid til unge spillere i denne målingen enn Bodø/Glimt – og det er Rosenborg på 9. plass i verden med 46,2 %. RBK er med det fjerde beste klubb i Europa på å gi spilletid til klubbutviklede spillere, mens Bodø/Glimt er rangert på syvende plass.

Ser vi på nasjonalt nivå, og tar tilsvarende måling på de beste ligaene, kommer Norge ut som beste nasjon i Europa og 5. beste nasjon i verden. Kun slått av tre Sør-Amerikanske land og Australia (fig. 2.5).

I Eliteserien (fig. 2.6) er det verdt å merke seg at tre av de fire øverste klubbene på lista over spilletid for klubbutviklede spillere, også innehar de tre øverste tabellplasseringene i Eliteserien for 2025 – Viking, Bodø/Glimt og Tromsø.

Viking ble seriemester i 2025, og har etablert seg som det beste norske akademiet i perioden 2022 til 2025. Klubben har fem stjerner, og satte rekord i Akademiklassifiseringen i 2025 med 170 av 195 oppnåelige poeng. Viking framstår som en klubb med en tydelig strategisk retning og sterk faglig forankring i sitt arbeid med spillerutvikling. Klubben har bygd en A-stall preget av regional forankring med flere spennende unggutter fra akademiet. Fra 2017 og frem til 2025 har klubbutviklede spillere utgjort 36 % av A-stallen. De to siste årene er denne andelen 40 %. Hele 18 av 31 spillere (58 %) i A-stallen i 2025 er fra Stavanger-regionen.  

Viking er i tillegg tredje best i Norge på spilletid for klubbutviklede spillere (fig. 2.6 over), men er beste klubb for spilletid klubbutviklede spillere under 25 år, og scorer dermed høyest på produktivitet i AK-2025 med 36 av 40 produktivitetspoeng. I likhet med Bodø/Glimt, sender dette et sterkt signal om en klubb som ønsker å styrke sin regionale tilknytning til by og landsdel, samtidig som de er i stand til å prestere på nasjonalt toppnivå og kvalifisere seg for spill i Europa.

En av de aller viktigste enkeltfaktorene for å kunne utvikle unge talenter til å bli toppspillere er spilletid på øverste nasjonale nivå.

I 2024/25-sesongen har Eliteserien femte største prosentandel av spilletiden for spillere som er 21 år eller yngre. Vi har med det innfridd vår nasjonale målsetting om 20 % spilletid for denne aldergruppen (fig. 2.1).

Det er verdt å merke seg at den nederlandske og belgiske ligaen, rangert som sjette og åttende beste liga i Europa, har gitt unge talenter mer spilletid enn Eliteserien som er rangert som nr. 11.

Spilletid er et viktig incentiv når våre beste unge talenter skal velge mellomtrinnet før de får oppfylt drømmen om å spille i topp 5 ligaer. Det har vært en medvirkende faktor til at vi har mistet unge spillere litt for tidlig til både Belgia og Nederland, men også til Danmark som i en lengre periode har vært bedre rangert enn oss (se fig. 2.2 over).

Våre fremste unge spillere bør ideelt sett tas tidligere opp i A-stallene og være robuste og gode nok til å få betydelig spilletid allerede som 17-åringer. Her ligger det en viktig utfordring til våre akademier, hovedtrenere og klubbledere i årene som kommer.  Vi skal se nærmere på denne problemstillingen i delkapitlet spillersalg under. Før det skal vi se nærmere på hvor mange spillere vi har utviklet til det øverste nivået i europeisk fotball.

Den andre indikatoren på kvalitet i vår spillerutviklingen er antallet nasjonale spillere vi har utviklet til de beste klubbene og ligaene i Europa over tid.

For å spisse kvaliteten i kartleggingen har vi valgt ut de 50 beste klubbene og de 10 beste ligaene i Europa i perioden 2017 til 2025. Vi ser også på hvor mange spillere vi burde hatt gitt;
1) folketallet, og
2) hvor mange som spiller «fast», målt i 50 % eller mer av spilletiden i sine klubber.

Også på dette målområdet har utviklingen vært formidabel i perioden fra 2017 og frem til i dag. Antallet norske spillere på de 50 høyest rangerte klubbene i Europa har økt fra 3 spillere i 2017 til 13 spillere i dag. Dette er mer enn dobbelt så mange som vi burde hatt gitt folketallet vårt. Den samme utviklingen sees i Europas ti beste ligaer. Antallet norske spillere har her økt fra 13 i 2017 til 42 i 2025, noe som innebærer en mer enn tredobling i perioden.

Andelen av disse som spiller «fast» på sine lag, målt i minimum 50 % av spilletiden, har økt fra 6 spillere i 2017 til 26 spillere i 2025. Samtidig bør det være et mål for nasjonen å få ned antallet som har mindre enn 50 % spilletid. I dag er det 16 spillere, 38 % av de som spiller i topp 10-ligaer.

Spillereksport henger også tett sammen med den økonomiske utviklingen i norsk klubbfotball. Ett av våre sportslige mål er å selge spillere for 1 milliard kroner innen 2028. Nedenfor skal vi se nærmere på hvordan spillersalg og sportslige utviklingen samspiller i den norske toppfotballen.

Den tredje indikatoren på kvalitet i spillerutviklingen vår er spillersalg av nasjonalt utvikla spillere.

I grafen under ser vi at spillersalget ut av Norge har mer enn seksdoblet seg i klassifiseringsperioden fra 2017-2025. Vi har gått fra 163 millioner kroner i 2017 til 962 millioner kroner i rekordåret 2025. Salg av nasjonalt utvikla spillere har i samme periode åtte doblet seg. Fra 93 millioner kroner i 2017 til 732 millioner kroner i 2025. Den gjennomsnittlige andelen av salgssummen knyttet til nasjonalt utvikla spillere solgt utenlands, har i perioden 2017 til 2025 vært 57 %. Nå i 2025 er den på hele 76 %.

Spilersalg ut av landet

Å selge spillere i «riktig alder» er viktig for å balansere spillereksport mot ønsket om å bedre Eliteserien.  Vanligvis er en toppfotballspiller på sitt beste når han er mellom 24 og 30 år. Det varierer riktignok noe i forhold til rolle. Tendensen er at de mest defensive rollene har en litt høyere gjennomsnittlig «høyprestasjonsalder». Det gjelder spesielt målvakt, midtstoppere og balanserende midtbanespillere.

I figur 2.11 under ser vi at de mest salgbare spillerne ut av Norge er mellom 20 og 23 år. De to yngste aldergruppene står for 70 % av inntjeningen i perioden 2016 til 2025. I 2025 ble det også satt rekord for salg av unge talenter under 20 år for 267 millioner kroner. Isolert sett bra finansielt, men det gir oss noen sportslige utfordringer å selge spillere før de når sin høyprestasjonsalder.

Spillersalg ut av landet per alderskategori

Finnes det et «tipping point» på spillereksport – et kritisk punkt der volum og kvalitet på spillereksport svekker norsk klubbfotball?

Svaret på det er åpenbart, ja. Det er en hårfin balanse mellom volumet av spillere vi eksporterer til utenlandske toppligaer og klubber og vårt behov for å utvikle den hjemlige serien. Det er allikevel vanskelig å anslå nøyaktig hvor det punktet slår inn.

Vi så ovenfor at antallet spillereksporter til topp 10-ligaer i 2022 og 2025 skiller forholdsvis lite (fig. 2.5). Det kan være et godt tegn. Det er en klar fordel for våre hjemlige klubber at spillere som Patrick Berg, Jens Petter Hauge, Håkon Evjen, Fredrik Andre Bjørkan, Felix Horn Myhre og Eivind Helland spiller E-Cup for Bodø/Glimt og Brann. Det bidrar til å styrke den norske Eliteseriens ranking i Europa, skaper bedre forutsetninger for å utvikle norsk fotball, norske spillere, lag og klubbenes økonomiske forutsetninger for å konkurrere internasjonalt.

Målet om å etablere Eliteserien blant Europas 14 beste ligaer har flere motivasjoner. En av dem er å øke inntjeningen på spillersalg ved å komme i posisjon til å selge spillere direkte til topp 5-ligaer. I perioden 2023 til 2025 har vi tatt steget fra 16. til 11. plass på UEFAs ligaranking (fig. 2.2).  Denne bevegelsen har påvirket vår spillereksport til de 5 beste ligaene i Europa (liganivå1).

Spillersalg til ulike liganivå

Ser vi på tabellen over, har vi totalt solgt for 1.360 milliarder kroner til liganivå 1 i perioden 2016-25. De tre årene 2023-2024-2025, hvor vi har klatret fra 16.- til 11.plass, står for hele 75 % av det totale salget i 10-årsperioden.

Flere ting tyder på at jo høyere vi kommer på rankingen, desto mer vil vi selge til topp 5-ligaene. Høyere ranking betyr flere norske klubber inn i europeiske turneringer. Flere spillere blir eksponert for den internasjonale scenen. Eksponering skaper læring og utvikling gjennom erfaring – for både spillere, trenere og klubbledelse. Resultater på den internasjonale scenen øker tilliten til at norske spillere er salgbare til øverste nivået i europeisk klubbfotball. Og med tilliten øker salgsverdien på spillerne våre. I tabellen under ser vi de 10 største salgene i 2025
 

Summen av de 10 største salgene utgjør 70 % av den den totale salgssummen for dette året. Gjennomsnittsalderen for spillerne er på 21,4 år. Ser vi utelukkende på de fem spillerne som er solgt til topp 5-ligaer i Europa, ser vi at denne summen utgjør hele 42 % av den totale salgssummen for norsk fotball i 2025. Gjennomsnittsalderen på disse spillerne er 20,2 år.

Dette representerer en ny tendens i det norske markedet. I fra 2016 til 2022 så vi at nesten alle av våre unge talenter tok et mellomsteg til land som Belgia, Nederland, Østerrike, Tyrkia og Danmark. Ligaer som i store deler av denne perioden har befunnet seg på liganivå 2 og vært bedre rangert enn oss. Disse nasjonene står for 40 % av overgangene i norsk spillereksport, og har spesialisert seg på å kjøp unge spillere fra lavere rangerte ligaer, videreutvikle dem og selge dem til topp 5-ligaene etter relativt kort tid med stor fortjeneste.*  Denne ruten er typiske for flere av våre beste spillere som Fredrik Aursnes, Erling Braut Haaland, Sander Berge, Andreas Schjelderup, Antonio Nusa m.fl. Ønsker vi å utkonkurrere disse nasjonene bør vi unngå å selge våre dyktigste unge spillere til dem.

* Se mer om dette i «Rikets Tilstand». Kap. 2. Spillerlogistikk

Vi ser av bildene over at Fredrik Aursnes økte sin markedsverdi med 700 % på det ene året han spilte for Feyenoord i den nederlandske ligaen. Erling Braut Haaland ble solgt fra Molde til Red Bull Salzburg for 5 millioner euro i 2019. Etter overgangen til den Østeriske ligaen ble markedsverdien umiddelbart satt til 45 millioner euro. En økning på 800 %. Etter to år ble han solgt til Borussia Dortmund (liganivå 1) for 150 millioner euro. En total økning på 2900 % etter salget fra Molde. Dette er en typisk utvikling av markedsverdi for våre unge spillere som ble solgt i perioden 2016 og 2022. Noe penger kommer selvfølgelig tilbake til norsk fotball gjennom videresalgsklausuler, men verditapet er alt for stort i forhold til hvilken utviklingsjobb som faktisk er gjort av norske klubber.

Trusselbildet for unge norske talenter som går til topp 5-ligaer fra en liga som er rangert som nummer 11 til 14, er at det kan være krevende å tilpasse seg det nye nivået. Mangelfull spilletid kan fort bli et resultat og det kan bremse utviklingen deres. Hvis den norske Eliteserien hadde klart å få ytterligere fremgang og etablert seg på liganivå 2, blant de 6 til 10 beste ligaene i Europa, ville dette sportslige spranget blitt mindre for spillerne. Og vi hadde i enda større grad kunnet selge spillerne direkte til topp 5-ligaer, noe som ville gjort norske klubber mer økonomisk konkurransedyktige på det nest høyeste nivået i europeisk klubbfotball.

En fjerde indikator på en nasjons kvalitet i spillerutviklingsarbeidet er prestasjonene til aldersbestemte landslag.

UEFA-ranking samlet for landslag gutter 17, 19 og 21

Norske aldersbestemte landslag har samlet sett aldri gjort det bedre enn de tre siste årene. Fra bunnivået i 2017-18 har vi klatret fra 26.- til 15.plass. Vi er riktignok fortsatt fem plasser bak vår nasjonale målsetting, og to plasser bak Danmark, men det er grunn til å være optimistisk.

I 2018 deltok et norsk G17-lag for første gang i et EM-sluttspill. Det endte med kvartfinaleplass. G19 fikk femteplass i EM samme år og kvalifiserte seg som en av fem europeiske nasjoner for U20 VM. I 2019 deltok et nytt G19-lag i et sluttspill. Deretter kom Covid, og alle sluttspill for sesongene 19/20 og 20/21 ble avlyst. Etter Covid deltok U21 i EM i 2023. U20 røk ut i kvartfinalen mot Frankrike i VM 2025.

Men det mest suksessrike landslaget på guttesiden er G19-landslaget. Norge er ved siden av Italia den eneste nasjonen som har kvalifisert seg til EM fem av de siste seks gangene (se fig.  2.15 under). G19 er med sin femte plass også det best rankede norske landslaget på guttesiden i Europa.

U19 EM-deltagelse per nasjon 2018-25

Vi har imidlertid en utfordring når det gjelder deltagelse i mesterskap for aldersbestemte landslag. Det svekker også vår mulighet til å komme oss opp på rankingen.

De fleste nasjoner har lagt sin seniorsesong til høst/vår, og har en lengre periode med spillefri i sommermånedene når aldersbestemte mesterskap normalt arrangeres. I tillegg legges de fleste mesterskap utenfor internasjonale perioder. Det betyr at hjemlig seriespill i Norge oftere kommer i konflikt med de aldersbestemte mesterskapene enn i de fleste andre nasjoner.

Med vårt begrensede folketall er naturlig nok volumet av talenter noe mindre enn i de beste fotballnasjoner som Tyskland, Frankrike, England, Spania, Italia, mfl. Det gjør oss ekstra sårbare for forfall. I de siste tre U19-mesterskapene har vi hatt 35 forfall som ikke har deltatt. Tolv i 2023, femten i 2024 og åtte i 2025.

I den avgjørende gruppespillskampen mot Tyskland i EM 2025 ledet Norge fram til de siste fem minuttene, før kampen endte med et 2–1-tap og semifinaleplassen glapp. I etterkant av mesterskapet opplyste landslagsledelsen for G19 at fem av spillerne som meldte forfall ville vært klare kandidater til startoppstillingen, mens ytterligere tre ville vært høyaktuelle for sentrale roller i laget.

Verdien av aldersjevnbyrdig internasjonal matching på våre landslag er viktig for våre unge spilleres utvikling. Samtidig er det fullt forståelig at klubbene er restriktive på å slippe spillere til mesterskap som kolliderer med seriespillet. Spesielt i tilfeller hvor de aktuelle spillerne har mye spilletid på sine seniorlag. Dette er et dilemma det er vanskelig å løse. Vi har en tydelig strukturell utfordring i møte mellom vårt nasjonale seriespill og aldersbestemte mesterskap.

En femte indikator på en nasjons kvalitet i spillerutviklingen over tid er kvaliteten på herrelandslaget.

UEFAS ranking av a-landslag herrer 19.11.25

I likhet med flere av våre resultatparametere, ser vi også her at A-landslagets resultater har bedret seg dramatisk siden 2017/18-sesongen. Fra bunnpunktet denne sesongen har vi klatret fra 38.plass til 15.plass på UEFAs ranking for landslag.

Ser vi med et skarpere blikk på kvaliteten på landslagsspillerne våre, kan vi slå fast at en norsk landslagssjef aldri har kunnet velge spillere fra bedre ligaer (se fig. ligaindeks under) og klubber enn Ståle Solbakken. Vi må tilbake til storhetstiden rundt tusenårsskiftet for å finne en periode med forutsetninger som er i nærheten. Vi spilte da også våre tre siste mesterskap i denne perioden (VM i 94 og 98, samt EM i 2000).

Konfrontert med at vi hadde det yngste landslaget av samtlige 55 nasjoner i VM-kvalifiseringen til Qatar 2022 uttalte Ståle Solbakken til TV2: «Det forteller meg at vi er i ferd med å bygge noe og at vi har tiden foran oss». 

Nå er denne tiden kommet, Ståle!  Vi er klar for vårt første VM-sluttspill på 28 år, og flere av våre beste spillere er inne i sin «høyprestasjonsalder» (24-30 år). Martin Ødegaard (27), Erling Braut Haaland (25), Jørgen Strand Larsen (26), Leo Skiri Østigård (26), Torbjørn Heggem (27), Kristoffer Ajer (28), Sander Berge (28) og Julian Ryerson (28). De vil fortsatt være i sin beste prestasjonsalder når EM i 2028 skal spilles. I tillegg har vi en del spennende yngre spillere som Antonio Nusa (21), Oscar Bobb (22) og Andreas Schjelderup (21). Og bak disse er det mange lovende spillere på vårt G19 og U21 landslag som kan ta steget opp i A-landslaget de neste 2-3 årene. Dette gir oss svært gode forutsetninger for å kvalifisere oss til EM i 2028 og VM i 2030.

Det nasjonale målet om å etablere herrelandslaget blant de 10 beste europeiske nasjonene er et hårete mål, men gitt de forutsetningene vi nå har på spillersiden bør det være oppnåelig for den kommende 3-årsperioden.

Ligaindeks A-landslag herrer

Ser vi på den grafiske fremstillingen over må vi helt fram til 19/20-sesongen for å matche ligaindeks nivået fra tiden til Drillo og Semb. Fra 2017 og fram til i dag ser vi imidlertid en klar forbedring. Vi har i denne perioden gått fra en ligaindeks på 2,67 til 1,27. Indeksen fra 2017 viser at vi gjennomsnittlig var nærmest liganivå 3 – i dag er vi nærmere liganivå 1 enn noen gang. Ser vi på Norges startoppstilling i 2025 har vi i gjennomsnitt ni spillere i startoppstillingene fra topp 5-ligaene. I 2024 passerte vi for første gang både Danmark og Sverige på ligaindeksen.

I landslagstroppene for året 2025 har det vært tatt ut 35 forskjellige spillere. 33 av disse spillerne er klubbutviklet i en norsk toppklubb. Det vil si at de har vært minimum tre år i en norsk toppklubb når de var mellom 12 og 21 år. Riktignok er det bare tre spillere: Patrick Berg og Andreas Schjelderup fra Bodø/Glimt, samt Erling Braut Haaland fra Bryne som har vært i toppklubb hele barne- og ungdomstiden. Resten har vært innom en eller flere breddeklubber på veien mot toppfotballen. Det illustrerer hvor viktig den norske fotballmodellen er med et velfungerende samarbeid mellom NFF og NTF om arbeidet i både bredde- og toppklubber.

EFC og CIES har begge gjort migrasjonsstudier av unge spillere som forlater sitt land før de har etablert seg som seniorspillere på øverste nivå. Konklusjonen er klar. Disse spillerne har i gjennomsnitt mindre suksessrike karrierer enn fotballspillere som har forlatt landet senere, med mer erfaring under beltet. 83 % av 1233 spillere i EFC rapporten returnerer faktisk til sitt hjemland før de fylte 23 år. Våre norske landslagspillere ser ut til å ha hatt en mye sunnere reise.

Av de samme 35 spillerne er det kun fem som ikke har vært eller er i en utenlandsk klubb. Felles for 27 av de resterende 30 spillerne er at de har etablert seg i Eliteserien før de har dratt ut. I snitt har de spilt 75 kamper i Eliteserien eller OBOS-ligaen før de har forlatt Norge. Bare tre spillere har hoppet over dette steget og dratt direkte ut (Oscar Bobb, Andreas Schjelderup og Kristian Arnstad). Alle tre dro fra norske toppklubbakademier i Vålerenga, Bodø/Glimt og Stabæk til akademier i Manchester City, Nordsjælland og Anderlecht. Arnstad er nå i AGF Aarhus (liganivå 3), Schjelderup er i Benfica (liganivå 2) og Bobb er i Fulham (liganivå 1).

Noen oppsummerende tanker

Ser vi på ligaindeksen for A-landslaget i perioden 1998-2002 var våre spillere gjennomgående i Europas 10 beste ligaer. Fra 2006 til 2015 ser vi at det er et brutalt skifte i kvalitet. I denne perioden spiller våre beste menn gjennomsnittlig på liganivå 3,5. Det vil si i 15-16 beste liga i Europa. Skulle vi oversatt dette til dagens ranking, betyr det at vår beste 11er ville spilt i Østerrike og Sveits. Dette viser tydelig at vi ikke utviklet gode nok spillere til perioden 2006-15.

Denne generasjonen med spillere er stort sett født mellom 1980 og 1989. Fotball er en kompleks motorisk og kognitiv idrett. Det betyr at all utvikling fra seks-årsalderen er viktig, men den mest kritiske utviklingsfasen er mellom 10 og 17 år. Disse spillerne har da hatt sin viktigste utviklingsperiode mellom 1990 og 2006, en periode hvor internasjonal spillerutvikling ble profesjonalisert ute i de store klubbene og fotballnasjonene.

Det er betimelig å stille spørsmål om norsk fotball sovnet på post i utviklingsarbeidet, da det norske herrelandslaget under Egil Drillo Olsen hadde sin storhetstid?

Denne nasjonale storsatsningen på spillerutvikling begynte i 2010 med samarbeidet mellom toppklubbene, NFF og Toppfotballsenteret. Det ble etablert en nasjonal modell for samarbeidet. Målet var å vesentlig forbedre fotballnasjonens prestasjonskraft gjennom å utvikle flere og bedre spillere på høyt nasjonalt og internasjonalt nivå. I 2017 ble dette arbeidet forsterket gjennom innføringen av Akademiklassifiseringen.

Ser vi på våre fem målområder skissert over er resultatforbedringen sammenfallende. Oppturen startet i 2017, syv år etter satsningen begynte. Nasjonal spillerutvikling er ikke en sprint. Det er et maraton. Vår erfaring forteller oss at det tar fem år å bygge en bestandig utviklingsstruktur med høy kvalitet i klubb og ytterligere to-tre år å få opp en jevn produksjon av spillere med høy kvalitet til eget A-lag.

Og så er det jo slik at trenerens innflytelse ofte er en avgjørende faktor for å få ut potensiale i spillergruppa og finne riktig tilnærming til spillet. Vi har opplevd det med Nils Arne Eggen, Drillo, Nils Johan Semb. Nå opplever vi det med Kjetil Knutsen og Ståle Solbakken. All honnør til treneren som er en spydspiss i alle prestasjonsutviklingsprosesser i fotball.

Et annet element som Norsk Toppfotball må ta inn over seg i sin jakt etter videre fremgang er penger. Penger har stor innflytelse på resultater i fotball. Flere av de 20 klubbene med høyest inntjening er også de som leverer best resultater nasjonalt og internasjonalt. Hvis vi plasserer inntektene til alle 32 norske toppklubber i Deloitte Money League, havner vi på en 17.plass.

Norsk fotball kan i svært begrenset grad konkurrere på penger. Når vi sammenligner våre inntekter med de 5 best rankede ligaer i Europa kommer vi definitivt til kort: Premier League (England), Serie A (Italia), La Liga (Spania), Bundesliga (Tyskland), Ligue 1 (Frankrike), har en samlet inntekt på ca. 240 milliarder kroner. Noen ligaer på nivå 2 er mer innenfor rekkevidde. Vi har med bakgrunn i dette definert en tilnærming til den konkurransesituasjonen vi står i:

Som liten fotballnasjon med begrensede ressurser er vårt mantra å jakte konkurransefortrinn i det som koster lite, men som driver prestasjon.

Enhver norsk toppklubb bør stille seg dette spørsmålet: «Hva betyr det for oss, gitt våre forutsetninger, vår identitet og vår ambisjon?»

Nasjonalt er det ikke noen tvil om at spillerutvikling er en slik størrelse. Det er mulig å utvikle en Haaland, Ødegaard, Nusa og Ryerson, men ikke mulig for en norsk klubb å kjøpe slike kvalitetsspillere når de går inn i tidlig høyprestasjonsalder (20-23 år).  

I neste kapittel, «Rikets tilstand», skal vi gå enda mer analytisk til verks for å avkode framgangen i norsk spillerutvikling. Her går vi nærmere inn i spillerutviklingens 11 viktigste strukturer og avkoder den nasjonale utviklingen og nåværende tilstand. Selv om noen områder er mer sentrale enn andre, er det summen av og samspillet mellom områdene som i stor grad har skapt denne nasjonale fremgangen.